Anna Othilie Tonning
Når man leser om Frelsesarmeens store menn og kvinner, blir man slått av hvilke visjoner de eide. Mon ikke hemmeligheten ved deres liv er nettop dette. Othilie Tonning var jordnær og praktisk, men over hele hennes liv og virke var det et himmelsk overlys.
En av de mest betydningsfulle kvinner Frelsesarmeen har hatt den lykke å ha i sine rekker, er Anna Othilie Tonning. Hun ble født på Lindøya ved Stavanger 4. januar 1865 - samme år som Frelsesarmeen som organisasjon ble født.
Man kan fabulere litt over det faktum at hennes far var skipskaptein og senere fyrvokter - hennes bestefar handelsmann - og hennes oldefar prest. Det er ikke vanskelig å trekke trådene til Othilie Tonning som skipper på sin skute, Frelsesarmeens sosialarbeid, som hun styrte med egenskaper en god forretningsmann bør ha, og til presterollen - forkynneren og den omsorgsfulle hyrden.
Som ung kom hun til Stavanger og leste til middelskoleeksamen, noe som ikke var helt vanlig for unge piker på den tiden. Hun ble etterhvert regnet for å være temmelig emansipert. Hun var ivrig kvinnesakskvinne, røkte sigar og hadde kortklipt hår.
1880-årene, bohemenes og de frittalende forfatteres tid, var en vanskelig tid for unge, intelligente mennesker, som gjerne ville lese og følge med. Da Othiile var 19 år gammel, regnet hun seg selv som fritenker.
Det gikk noen år, men den uvanlige unge kvinnen følte at det var et tomrom inne i henne, en lengsel etter noe mer. Da Frelsesarmeen i 1890 kom til Stavanger, skjedde det samme der, som andre steder hvor det "ble åpnet ild" - ungdommen gikk dit for å ha det moro og drive ap med dette nymotens påfunn. Slik havnet også Othilie på Frelsesarmeen. Den observante unge damen merket seg fort at kvinner og menn hadde sammme rang, verdighet og ansvar. Dette var nytt og spennende, men Gud hadde allerede begynt på sin utvelgelse av denne begavete ungdommen - og Othilie ble grepet av Kristus. Det ble en lang og vanskelig kamp, men som den helstøpte personligheten hun var, ble overgivelsen definitiv da den kom. Sigaren forsvant for godt, men det korte håret beholdt hun til sin dødsdag, sikkert til forargelse for noen, i en tid da langt hår og "dult" var det eneste riktige.
Nå var hun sterk - hun lærte bønneveien, og bønnen ble siden av overordnet betydning for henne. Gjennom bønn hentet hun mot, kraft og hjelp i alt som hun siden skulle møte.
I 9 måneder hadde Stavanger denne enneren som soldat, hun ble også korpsets første sekretær. Det var nok mange som fulgte henne med spesiell interesse, kanskje skepsis. Kunne denne selvstendige kvinnen underordne seg Frelsesarmeens ordrer og regler? Det BLE vanskelig mange ganger, men hennes egen uttalelses gir svar på dette: "Gir vi oss frivillig i tjeneste for en stor sak, må vi underkaste oss vilkårene, søke å smelte sammen med omgivelsene. Vi må følge vårt kall. Evangeliet har både krybben og korset, det er ingen legende".
Høsten 1891 ble hun bedt om å bli bokholder ved Frelsesarmeens Hovedkvarter. Hun tok imot utfordringen, og noen måneder senere fikk hun offisersrang. I noen år tjenestegjorde hun nå som korpsoffiser i Skien, Risør og Kragerø. Et par år var hun også leder av Handelsavdelingen og gjorde en god jobb ved sin nøyaktighet og praktiske sans.
Og så - i 1898 - fikk hun ledelsen av Frelsesarmeens sosialarbeid, det som skulle bli hennes livsgjerning. Med noen ganske få års avbrekk, innehadde hun denne stillingen helt frem til 1931.
Det er sagt at en frelseskriger må ha begge bena på jorden og en hånd i himmelen. En mere treffsikker betegnelse på Othilie Tonnig kan neppe tenkes. Berta Nicolaisen - forfatteren av Tonnings biografi, sier det så fint: "Hun svevet ikke i skyene, sto med begge ben på jorden, men en usynlig antenne, troens bønn, var festet høyt over hus og berg, sikkert forankret i vissheten om Guds allmakt og kjærlighetens seier".
Dengang, som nå, trodde mange at penger kunne løse alle problemer. Othilie Tonning hevdet at det var mennesket som var besjelet av Kristi kjærlighets Ånd, som eide det varme hjerte og de tjenende hender, som kunne utrette noe for sine medmennesker. Selv uttalte hun: "Jeg er glad for hver byrde jeg kan bære til gagn for dem som er i nød". "Be og arbeid" sto det på Tonnings dagsorden - hver dag, under alle forhold. Når idèene til de institusjoner hun var med å starte kom til henne, var foldede hender og bøyde knær hennes "tegnebrett". Den aller første barnekrybbe - daghjem for småbarn, om du vil - ble beskrevet slik av en slumsøster som arbeidet der: "Stuen var barnekrybbe, vårt soveværelse spisestue og mottakelsesrom. Møblene var et bord, to stoler og en sengebenk. På lokket av denne lekte barna om dagen, om natten sov vi der. Sengetøy var det så som så med, men vi hadde jo gitt oss selv til tjenesten og tok forholdene som de var. Verst var det om natten. Vi hadde nemlig gjester som var overstadig lystige om natten. Aldri har jeg sett så store og stygge rotter".
Allered i 1910 ble det første barneherberge - barnehage - innvidd. Frem mot 1924 ble i alt 12 slike opprettet rundt om.
Hvis man kan snakke om "genistrek", vil jeg bruke det ordet om julegrytene. I 1910 hadde bladet "Norske Intelligenssedler" følgende notis:
"Frelsesarmeen her i byen vil i år på en ny og original måte forsøke å samle inn penger til hjelp for fattige til julen. Stabskaptein, frøken Othilie Tonning, meddelte oss idag at man har fått politimesterens tillatelse til rundt om i byen å anbringe gryter, hengende i et stativ, på hvilket man vil feste en plakat men innskriften: "Til julemat til fattige". En slumsøster vil stå på vakt, og om publikum etter evne kaster sin skjerv i gryten, har man håp om å få en pengesum til det gode øyemed. Målet er kr. 2.000,00 for å kunne gi 400 familier en sorgfri jul hva mat og brensel angår".
Othilie Tonning var klok nok til å la pressefolk ved selvsyn møte nøden på nært hold. De ble bedt om å være med til hjem og steder hvor armoden rådde grunnen.
Det er som et mirakel når man leser hva som kom i stand under hennes lederskap. Det ble midnattsmisjon - oppsøkende virksomhet i Oslos gater og smug nattestider. Det ble redningshjem for disse villfarne unge kvinnene, mødrehjem og hjem for fabrikkarmbedersker. Lune, hjemmekoselige hjem for eldre ble også etablert i Tonnings tid. Småbarns sommerkolonier er et lite eventyr alene. På Finnøy ved Stavanger lå "Veslelia" og rudnt om i landet ble det flere etterhvert. "Trollstua" i Asker utenfor Oslo er i særklasse. Denne lille idyllen i skogen, som det unge, velståedne ekteparet hadde som sitt drømmeferiested, og som ble gitt til Armeen i Othilie Tonnings tid, skulle bli en gave man neppe ante rekkevidden av da den ble gitt. Her ute ble sommerkolonien - Trollstua - bygget. Tusenvis av Oslo-barn fikk i mange år et herlig og styrkende opphold her ute. Idag ligger Frelsesarmeens offiserskole her, men den lille, rødmalte "Trollstua" er pietetsfullt bevart mellom alle de moderne byggene. "Heimkvild", opprinnelig bygget for pensjonerte slumsøstre, fyller fremdeles oppgaven som et trygt hjem for eldre. Men "Trollstua" er også et begrep idag. Frelsesarmeen driver en topp moderne barnehage her, bygget på de samme prinsipper som Tonning la opp til.
Alle Othilie Tonnings travle gjøremål, forhindret ikke at hun satt i 3 perioder som medlem av Oslo bystyre og formannskap. Om hun i sitt liv ofte møtte hån og mistro, tidvis åpen forakt, fikk hun også oppleve respekt og aktelse fra alle lag i folket. I 1910 fikk hun som den første norske frelsesoffiser Kongens fortjenestemedalje i gull. Under alt var hun rakrygget og sterk, forankret i sin gudstro. Ofte siterte hun: "Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud".
Tonning har også skrevet sanger, de to beste kjente er "Inne i den dype skogen vokser mosen" og "Kristus, vi har deg til høvding utkåret".
Da det led mot slutten av hennes liv, viste hun den samme trygge tro og tillit til den Herre hun hadde tjent gjennom livet.
"Alt er i Guds hånd, la oss takke, bare takke for alt det gode han har bevist oss gjennom alle år", sa hun.
Hennes siste budskap til slumsøstrene fra deres "Slumsøstergeneral" var: "Kjærlighet og barmhjertighet er veien".
Den 6. februar 1931 var hennes livsløp ført til ende - for siste gang hadde hun svart: "Ja" - da hennes Mester kalte.
Teksten er hentet fra Under Frelsesfanen av Inge Heggheim.