Søndagsskolen mer enn flanellograf

Klokken nærmer seg 11 søndag formiddag på Frelsesarmeen i Stavanger.

Lokalet fylles opp. De minste finner også sine plasser. Noen finner en ledig stol, andres mors eller fars fang, og atter andre et annet ledig fang. Møtet starter. Det synges en fellessang føre et av søndagsskolebarna leser dagens tekst for forsamlingen. De minste inntar etter hvert trappene til plattforma for å synge et par barnesanger før de går opp til sitt eget møte: søndagsskolen. Små, klare barnerøster stemmer i, før små, lette barnerføtter bærer dem raskt opp til andre etasje.

I dag er det Sofies tur å tenne lys. Etterpå forklarer hun de andre at Jesus er det store lyset, og alle barna, alle som bor på jorda, er de små. Victoria forkynner fra første rad at hun har sett en stjerne en gang. Flere andre kan dermed samtykke i at ja, det har de også! Så er det tid for solosang. Ikke noe blygsel her nei, de står formelig i kø, både med solo, duett og til og med trio! De aller aller minste har funnet plassen på leketeppet blandt biler og bamser i mens. For de andre er det etter hvert tid for å roe ned, konsentrere seg og lytte til det Trine har å fortelle dem. Hun forteller om Samuel i dag. Om mammaen hans som bad til Gud om at hun måtte få en baby. Fikk hun det, skulle hun gi barnet sitt til Gud, la det være i templet og tjene Gud.
-Vet dere hva et tempel er? lurer Trine på.
-Et hotell, foreslår Lars
-Ikke akkurat. Det er nesten som en kirke, forklarer Trine.

Det kribler i små barnekropper etter hvert. Får de ikke tegne snart? Joda, de ber velsignelsen sammen før de tar plass rundt bordet med ark og tegnesaker.